Fornøyd og Frustrert

Noen ganger er det ikke så lett å holde fokus. Først blir ett trykk på snooze-knappen til tre (og ifølge all forskning på området så burde man ikke engang “unne” seg det!), eller var det fire eller fem. Så blir effektivt stell på badet, kjapp frokost og pakking til somling på badet, bedagelig frokost og litt for mange nettsider, slik at ikke bare én, men to bussavganger farer forbi. Men til slutt kommer man seg avgårde.

Det kunne virke som om morgenens treghet fulgte meg inn på bussen, for jeg orket ikke finne frem hverken pensum eller boken om Spinoza jeg leser på siden. Istedet ble jeg sittende å se på folk, og selv ikke det klarte å mane frem noen tanker av noe slag. Idet jeg hoppet av bussen på universitetsområdet Breivika, som det så fint heter, ble jeg imidlertid tvunget til å tvinge tankene mine inn i sånn noenlunde fungerende reimer, for jeg møtte en jeg halvveis kjente og måtte føre en samtale. Det hjalp litt.

Vel oppe på biblioteket subbet jeg bortom avishyllene før jeg gikk ned i kjelleren til plassen der jeg pleier å sitte. Morgenbladet kom i går, men jeg orket ikke bla i det denne morgenen. Istedet løftet jeg opp DN og bladde igjennom avis og D2. Det er ganske fint det. Jeg husker ikke stort av hva som hadde rørt seg av såkalte nyheter, det var en ganske fin studentkronikk om den pågående debatten om det er studentene eller foreleserne som er mest late, men det var ikke det som bet seg fast i hodet mitt. Det var en liten notis om en amerikansk dame med sitt eget nettsted.

Jeg slang avisen tilbake i den rette hyllen, og subbet ned trappene. Fant plassen min og logget på en av pcene som står der. Jeg skulle skrive i dag, må du vite. Føre inn rotete notater og forhåpentligvis komme skikkelig igang med en oppgave. Men først; litt surfing. Jeg rotet meg inn på et par tegneserier (anbefaler http://www.penny-arcade.com for alle som har tatt i et tv-spill noen gang) før jeg kom på hva det var jeg hadde sett i DN for litt siden.

En advarsel. Dersom du ikke har en time eller to til overs, don’t click the link, som de sier på internettet. Damen det er snakk om laget en blogg der hun gjør narr av folk, i USA selvfølgelig, som legger ut sine personlige kreasjoner for salg på siden Etsy. Det er som å se et tog spore av og krasje inn i en mengde biler, det er som å se ekstremt dårlig reality -det er helt forferdelig, men det er umulig å kikke bort. Det hjelper selvfølgelig at damen er over gjennomsnittet morsom. Ta en titt hvis du tør, men det er mye materiale! http://www.regretsy.com

Omsider kom jeg da igang med det jeg skulle. Psykologi og sosiologinotater ble ordnet i hvert sitt pertentlige tekstdokument, og dette gikk bra en stund. Og så begynte blikket å fly rundt i rommet, rommet, som i kraft av å være et bibliotek naturlig nok er fylt opp av bøker. En rød, stor rygg fanger oppmerksomheten min. Ja, en bokrygg altså. Jeg fokuserer blikket, og der, sakte men sikkert, trer det frem i svart skrift og med store bokstaver. Det er svaret på alle mine akademiske kvaler, det er løsningen på alle verdens problemer, det er garantert min fremtidige spesialisering. Det står: COGNITIVE-BEHAVIORAL MARTIAL THERAPY. Kognitiv adferds kampsport-terapi! Der har du behandling som funker! JEg løper over biblioteksgulvet, i tilfelle boken nettopp har materialisert seg og den bare fins i denne dimensjonen i et kort tidsvindu. Vel fremme trekker jeg boken hurtig ut av hylla, stryker hendene over omslaget og leser en gang til. MARITAL THERAPY. Det er trist, men det gir faktisk mer mening.

Jeg er knust og kapitulerer. Leser noen tegneseriestriper og pakker sakene. Det er helg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er søndag i nord. Sofaen har hatt besøk et par timer, og undertegnede har til og med lest noen kaptitler med pensum. En ganske normal søndag, med andre ord, dersom du ser bort ifra det med pensumlesing. Det hører egentlig ikke hjemme på en dag som dette, men i et anfall av dårlig samvittighet for den dårlige innsatsen på torsdag og fredag skulle det vel egentlig bare mangle.

Men næring må man ha, og i leiligheten i Tromsøs utkant ble det bestemt at det skulle være rød curry. Egentlig ble det bestemt at dette skulle være middag på fredag, men noen ganger blir disse tingene utsatt noen dager. Uansett tror jeg ikke kyllingen bryr seg så mye om hvilken dag den blir spist på. Så… Jeg trommer igang en risgryte, mens Kaninen begynner å forberede hovedretten. Dirigerer meg til å skjære opp kylling, og når det er gjort, så går jeg og setter meg. Og der skulle jeg blitt sittende.

For etter litt kom det et ørlite hint om at det fantes noe chili som skulle skjæres, og jeg spratt opp for å fikse biffen. I tur og orden ble et par røde chilier snittet opp og frigjort fra sine frø, før de havnet i gryta. Og så, her kommer genistreken, klødde jeg meg i nesa.

Det er noe av det dummeste jeg har gjort på en stund, og jeg følte meg som en dust. Jeg følte meg fortsatt som en dust når jeg sto med nesa under vasken og lot kaldt vann dra med seg chilirestene langt opp i hjernen. Jeg følte meg ganske dum når jeg forsøkte å fukte en papirbit med melk for å døyve svien, og jeg var sikker på at bunnen var nådd når jeg under middagen satt med en isbit i den ene hånda og med korte mellomrom gned denne rundt inne i høyre nesebor.

Jeg trodde bunnen var nådd.

Så gikk jeg på do

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke noe problem å skrive når det har skjedd noe morsomt, noe fælt eller noe interessant. Men hva gjør man de dagene det ikke er en tjukkas på biblioteket med en stor svetteflekk på rumpestumpen, de dagene ingen forelesere forsnakker seg langs linjene «og så, når barnet er penetrert på alle måter» og ingen, absolutt ingen, irriterer på meg brokk med de stygge snowboardluene sine. Hva da?

Man kan selvfølgelig finne opp ting, overdrive hendelser på bussen eller trykke ut en vits eller to. Men når dette heller ikke vil komme til en? Jeg tror det er disse dagene Hemingway (ingen, absolutt ingen -nada, zilch, sammenligning forøvrig) alluderer til når han sier at «To write is easy. You just sit down at the typewriter and bleed». Forøvrig har jeg også hørt at Hemingway aldri anså en dag som fullverdig før han hadde skrevet ut syv notatbøker. Eller var det én? Kan egentlig begge disse fakta være sanne? Dersom han skrev så forbasket mye i notatbøker trengte han vel ikke å blø ved noen skrivemaskin-

Jeg vet ikke hvem man kan stole på i disse tider… Jeg ransaker hodet, ser litt på tv, men det begynner visst ikke noe man kan se på før Sigrid søker kjæreste halv ti, og selv det er ganske tvilsomt. Det blir allikevel til at det blir stående på America’s got talent, og jeg blir kvalm, rett og slett uvel av å se på. Men man skrur jo ikke av.

Tomt. TOMT. ToMt. Tomt. Tomt.

Det var 235 ord. 239. Hva ville Hemingway gjort med en laptop? Brukt den som askebeger? Sjekket baseballresultater via modemet i haciendaen han skrev, sov og drakk i? Det vil vi aldri få vite. Sukk. Jeg hater ting jeg ikke får vite.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter tre tidligere års innrullering ved diverse universiteter rundt omkring i det ganske land har jeg endelig blitt en ordentlig student. Hver dag tar jeg turen til universitetet. Om ikke for å høre en forelesning eller delta i en seminargruppe, så er det for å lese. Og jeg har tid. Det er ganske fantastisk! Om noen skulle spurt meg om min fremste egenskap, tror jeg kanskje jeg ville sagt nysgjerrigheten. Er ikke sikker på om de jeg kjenner vil si seg enig, men det er iallefal fantastisk morsomt å være nysgjerrig. Eller?

Men tidligere hadde jeg problemer. Ikke ett problem, ikke to, ikke tre, men fire. Og beistets navn? Jobb. Arbeid. Jeg var like nysgjerrig, men alt for ofte fikk jeg ikke utløp for denne utforskertrangen fordi bokhandelen, avisen eller dagligvarene kalte på meg med sine fæle klokker.

Forresten, stryk fæle. Jeg likte jo å arbeide, det var derfor jeg gjorde det. Kollegene på Bunnpris og Norli, og avisjobben som besto av å se god fotball i gode venners lag skal en være bra rar for å ikke være fornøyd med. Og hos psykologen var det raringer, som glimtet til med sin helt spesielle vri på ganske kjedelige diagnoser. Allikevel, det var en konstant kamp mot klokka, og de akademiske aspirasjonene var de som tapte krigen i de fleste tilfellene. Intense skippertak helt på tampen av semesteret, og selv disse ofte avbrutt av en og annen arbeidsøkt.

Men nå. Ingen jobb, ingen bekymringer. Heldigvis har jeg i perioder tjent mer enn jeg hadde ork igjen til å sløse bort, slik at den manglende bufferen, den som kunne bekymret meg, den har jeg. Og det er fint. Ellers hadde nok veien til en jobb vært ganske kort -særlig tatt i betraktning at jeg sannsynligvis har den biffeste cven på denne siden av ekvator når det kommer til deltidsstillinger i vare og detaljhandel. Det kan hende jeg vurderer å ta meg litt arbeid igjen neste år, men det har sneket seg inn tanker om at jeg kanskje skal droppe det.

For når jeg er på universitetet i disse dager og leser eller hører om noe som er interessant, så har jeg mulighet til å utforske det. Biblioteket er jo nesten uendelig! Så istedet for arbeid begynner jeg nå å lure på, hvor mange bachelor og mastergrader går det egentlig an å presse inn ved siden av et kandidatstudie? Den onde men fornuftige stemmen bak i hodet mumler noe om hva i all verden man skal med en bachelorgrad i matematikk og en master i sosiologi samt 100 studiepoeng i litteraturvitenskap ved siden av en psykologutdannelse, men fysj og hysj til den stemmen! Noam Chomsky tok fortsatt fag ved universitetet i en alder av 70, det er inspirasjon god nok for meg. (Og kremt, uten sammenligning forøvrig)

Er det egenlig noe bedre man kan drive med enn å utdanne seg? Går det an å bli ferdig?

Jeg har tenkt til å finne det ut

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mannen som var ute av takt med sin tid. Del to.

Det er tid for skole igjen. Universitetet. Sosiologiens klassikere, forelesning seks. Max Weber.

Guttungen som sitter foran meg spiser og slurper i seg appelsinbrus. Noe som merkes ganske bra da forelesningene i dette faget foregår på et ganske beskjedent undervisningsrom. Når det er sagt, unner jeg alle som har bommet på frokosten hjemme å spise, det er bare det at det går an å begrense rasling med matpapir og høylytt åpning av brusen. Jeg tenker litt over at dersom han spiser og drikker dette ifra kantinen hver dag, så kan umulig studielånet strekke til. Dette hadde ikke plaget meg dersom jeg ikke hadde visst at han heller ikke har noen jobb, siden han, etter eget utsagn, aldri hadde orket det. Men, det er mulig han kan spørre hjemme om et tilskudd til sin slunkne lommebok. Etter hva jeg forstår er dette ganske vanlig, og det er få som omkommer av skam som følge av det, noe jeg i utgangspunktet ville gjettet på.

Nåvel. Den utagerende spisingen blir avbrutt av at døren går opp. Det er en som har kommet for seint. Dette er også lov -jeg er ikke et monster. Ikke egentlig. Men også her går det an å gjøre det med bittelitt verdighet. For eksempel kan man ta av seg jakken ute i gangen så man ikke lager så mye bråk med den, sette seg så nært der man kommer inn som mulig for å gjøre avbrytelsen så kort som mulig, og jeg vil til og med mene at i et lite rom som dette hadde det vært helt ok å sende et beklagende blikk til professoren som tross alt forsøker å lære oss noe. Jeg kom for sent. Unnskyld. Det skal ikke skje igjen. Jeg tror ganske bestemt at alle disse tingene er noe man kan si med et kort blikk.

Det som skjer er at denne studenten loffer inn, smeller med døren og blir stående og vurdere hvor han skal sitte. Det er mange stoler bakerst i rommet, og han går også mot disse. For så å dra en av de over gulvet og frem til en han sikkert kjenner i høyre hjørne av rommet. Foreleseren stopper opp og ser på ham, og sier med øynene sine; er du ferdig snart? Dette er selvfølgelig et blikk som faller som perler for svin siden den nyankomne er travelt opptatt med å hilse på sin venninne.

Etter dette går det faktisk litt tid før noen igjen er direkte uhøflige, og heldigvis kjenner jeg at forakten roer seg. Jeg kan fokusere på det som blir sagt oppe ved tavlen istedet. Så, utover i forelesningen spretter det opp små, blå lys. Igjen, jeg er ikke et monster, jeg unner de aller fleste å sende en diskret sms. Én. Diskret. Sms. For det er jo ikke snakk om at noe er så enkelt. Det skal leses sms, svares, til og med sendes på eget initiativ. Noen har fått en mms og må vise det frem til sine naboer. Alt dette i et lite rom som vi 22 studentene fyller opp. Det er umulig for andre å ikke legge merke til det, også foreleseren. Det er så frekt at jeg nesten ikke tror det er mulig. Tilhører disse folkene og jeg samme rase?

Forakten stiger, syder og bobler, men jeg holder det inne i meg, retter blikket frem mot professoren. Dette går til en viss grad, jeg sliter når en ved siden av meg spør om noe så banalt at jeg har lyst til å dunke hodet i pulten, men det går. Jeg holder det i meg. Forakten, nå helt oppe i halsen, slipper ikke ut. Så skjer det. Forelseningen er over. Før tiden selvfølgelig, siden de fleste begynner å pakke sammen før professoren er ferdig. Guttungen foran meg skyver matavfallet sitt og den tomme brusflasken ned på gulvet. Forakten bobler over.

Hei, sier jeg strengt til gutten som allerede er på vei ut døra. Han snur seg. Jeg vifter med søppelet hans og kaster det demonstrativt i søppeldunken, som befinner seg like ved utgangen.

Det går an å vise et snev anstendighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var 20. Hadde nettopp droppet ut av litteraturvitenskapstudier i Bergen for å ta meg jobb i NordNorge. Nordland ihvertfall. Er enda ikke helt sikker på hvor grensene går for de forskjellige begrepene. Det er en del ting du trygt kan anta. Hvis du, ut ifra de få opplysningene ovenfor, vil gi meg tre karakteristikker, vil jeg verken bli fornærmet eller nekte dersom du prøver deg på for eksempel pretensiøs, dårlig kledt og påtatt melankolsk.

Det er greit, jeg skammet meg ikke over hvem jeg var da og jeg har ikke tenkt til å begynne med det nå. Men jeg gjorde det utenkelige, jeg flyttet fra venner og familie, droppet ut av studiene -studier som, skal du vite, jeg hadde brukt adskillig med energi på å rettferdiggjøre ovenfor den nevnte familie og vennekrets- og dro til ukjente Helgeland.

Jeg var lei av det meste. Lei av Bergen som ikke var så spennende som jeg hadde tenkt meg. Ihvertfall fremsto den ikke så spennende fra sofaen min langt ute i Sandviken, eller fra tacokveldene med gamle venner på fredagskveldene. Det Bergen hadde å by på som forble spennende var muligheten til å drikke seg sanseløst full og kunne gå hjem eller krabbe hjem uten at det var noen som var bekymret eller brydde seg. Tro det eller ei, shit gets old.

Uansett, som student ved littvitt så er det en del ting man må oppfylle. Jeg var dårlig på kunstnerisk sinne, hadde langt fra smale nok bukser og likte til og med sport, så jeg falt ikke helt innenfor rammene. Alt det foregående var visstnok mye viktigere enn å elske litteraturen, og det gjorde meg kvalm når jeg besøkte klassekolleger med en stusslig liten bokhylle fylt av Mankell og Marklund. Hva var det jeg skulle ha til felles med denne gjengen egentlig? Men, til tross for dette over, jeg sto i en særklasse når det gjeldt fremmedfølelse og melankoli, og kanskje var det derfor jeg dro nordover. Jeg vet ikke.

Uansett, den sommeren, på et stort sett folketomt leilighetskompleks for studenter, hørte jeg på to sanger om igjen og om igjen. Og om ikke de sier noe om tingenes tilstand, så vet ikke jeg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er på forelesning. For en gangs skyld har jeg ankommet salen sammen med et par andre, som jeg også sitter sammen med. Hun ene er ok, den andre tenker jeg bang! bang! så hardt jeg kan til hver gang jeg ser, men som ikke forsvinner fra jordens overflate for den saks skyld.

På raden foran kommer det slentrende to jenter. En av de går i en diger, grå babydress, hun er faktisk ikke ferdig med det første barnestadiet, men på universitetet, det skal hun. På hodet har hun en av disse stygge og sterkt fargede snowboardluene trukket langt bak på hodet. I fjeset; alt for mye sminke. Scenen er med andre ord satt for at jeg kommer til å oppleve en sterkt følelse av forakt i nær fremtid.

Omtrent førti sekunder tok det før det startet. Førti sekunder fordi dette tydligvis er tiden det tar for pcen til den storkjeftede østlandskua til høyre å starte opp. Med alle lydeffekter på -selv om forelesningen har startet. Ingen ser ut til å bry seg, og det er ikke så rart. Foran meg på radene ser jeg utallige små skjermer lyse mot meg. Facebook, VgNett, MSN, et og annet tomt dokument. Microsoft Word selvfølgelig, det er jo ikke vi studenter som bør gjøre oppgjør mot fordyrende monopoler og støtte oppunder fri kildekode og andre utlignende fenomener. Langt derifra. Det har startet. Forakten vokser.

Forelesningen går fremover. Jeg følger med sånn høvelig, mens jeg forsøker å ikke bli for distrahert av den vanvittige surfingen og tastaturklapringen til høyre for meg. Jeg skjønner det ikke. Du er student ved universitetet -dersom du ikke har tenkt til å være tilstede under en forelesning er det ingen som bryr seg, så hvorfor møte opp og være fraværende? Foran meg har de to jentene tatt en pause i hviskingen de holder gående seg imellom, fordi hun med babydrakten blir oppringt. Og svarer i telefonen!

Senere, når vi har fått utdelt et spørreskjema som tar for seg hvor gode vi selv synes vi er i matetikk for så å teste oss i matematikk på neste side, snur babydressen seg mot meg og spør om jeg kan hjelpe med oppgave fire. Jeg sier først bare nei, men siden jeg er feig og fordi jeg mener det er viktig å være høflig, prøver jeg å skjule min forakt og forklare at det vil være mot gjøre besvarelsen ganske verdiløs. Videre at selv om det er flaut å ikke kunne forenkle brøken 24 over 48, så er det anonymt og ingen andre vil vite at det er hun som er såpass dum.

Forelesningen går mot slutten, og nesten fem minutter før tiden er ute begynner studenter rundt om i salen å rydde og rasle i sakene sine, et fenomen som sprer seg som chlamydia på Roskilde, og som fører til at foreleseren må rope ut sine siste visdomsord. Hva er det med alle? Er det så forferdelig å få lov til å ta en utdannelse at vi må flykte ut av en forelesning som har vart i hele, hold deg fast 90 minutter?

Jeg blir kvalm.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dine øyne er store som en kviges, og ditt hår er hvitt som geitemelk.

Det er tanker som dette som farer gjennom hodet mitt når jeg sitter på treningssenteret og ror. De grekerne kunne det der med romatikk! Ei dame i den ene klassen min kontret med et minst like bra kompliment når jeg leste opp denne setningen fra boken jeg holder på med. Jeg fikk ikke med meg om det var en vandrehistorie, eller om en blåøyd finne i mer eller mindre alvor hadde liret den av seg til henne, men det lød ihvertfall som følger; dine øyne er som stjernene. Ikke like skinnende, men omtrent like langt fra hverandre.

Bah, det er tungt å ro i dag. Den lille resten jeg hadde igjen av RadioResepsjonens økt for Hallo i Uken holdt knapt til de første 1000 meterne, og det er ganske kjedelig å ro når man ikke har noe annet å fokusere på, noe som drar tankene vekk fra metertelleren der fremme, som tikker så sakte oppover, og ubønnhørlig gir deg beskjed om at nå bruker du over to minutter per 500 meter. Drittsekk.

Men så skjer det noe. Ut fra rommet med de rare step-maskinene, der det stort sett bare er jenter og en og annen gutt med v-genser, kommer en riktig så flott og høyreist hitlerjugend. Blåøyd og velstelt kommer han hinkende ut og legger seg på en matte. Til høyre for meg trener det en gruppe staute jenter, som øyeblikkelig fatter interesse, og følger spent med. Jeg aner underholdning i luften, og glemmer helt den kjedelige metermåleren.

Ganske riktig, det viser seg at trekløveret ikke bare er hunner som værer en hann, men også studenter av kroppen, sikkert fysioterapi eller noe, og de går bort, først den ene for å etablere kontakt, så de to andre. De ser på den blonde knekten med sympatiske og vurderende øyne. Spør hva som har skjedd, demonstrerer måter å strekke ut på for å lindre smerten. Jeg har, til tross for at han utdanner seg om hodet, ikke kroppen, allerede knekt koden, og vet at det som kommer nå blir bra. For meg, vel og merke.

Det er nemlig foten gutten har vondt i, ikke leggen, og ingen slags strekk eller bøy kan lindre på det. Et par ganger forsøker han å avfeie situasjonen, sier at det går bra, men de omsorgsfulle jentene er ikke så lette å lure. Og han har vondt, såpass er lett å se, men nå har det sneket seg inn en ny rynke i pannen, en angstens rynke. For, både den skadede og jeg vet at han har trent en stund, han var der før meg, og det var heller ikke vanskelig å legge merke til at joggeskoene hans ikke var av det splitternye slaget. Velbrukte joggesko pluss en times trening er lik… Tåfis!

Gutten ønsker og ber om at jentene må gå, forlate han der til sin skjebne; det er tross alt bedre å ha vondt i foten enn i sjelen. Den fermeste av jentene er imidlertid ikke til å stoppe og fikler litt med lissene før hun lirker skoen av. På dette tidspunktet trenger mine egne minner seg på, og jeg må snu meg for ikke å begynne å le høyt.

Et raskt blikk på skjermen avslører at jeg har rodd nok, og jeg forlater salen. Håper for guttungens skyld at hans redder hadde like godt pokerfjes som min gamle sykepleier

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sitter på sengen og ser på hylle nummer ni. Hvilken skal jeg velge denne gangen? Det er et par Murakamier jeg har lest som er uaktuelle, selv om jeg i og for seg godt kunne tenkt meg å lese After Dark en gang til. Ramslie har jeg lest, Larsen, Liabø…

Et øyeblikk har jeg lyst til å lese Balansekunst, men jeg er nettopp ferdig med den massive The Kindly Ones (fra Bokhylle 7) og kan tenke meg en bok på under tre kilo denne gangen -det er så mye lettere å ha med seg en liten bok til skolen. Kjell Askildsens samling Alt som før hadde jeg veldig lyst til å lese mens jeg holdt på med Murakamis Blind Willow, Sleeping Woman, men jeg er litt kjøligere nå, og etter litt skumlesning på omslag og tilfeldig i boken legger jeg den til side. Fartein Horgars Hemingways båt fanger blikket mitt og jeg drar den ut av hylla. Fartein Horgar. Det er et bra forfatternavn det. Misforstå meg rett, jeg har ikke lest noe av ham, det er ikke et bra forfatternavn á la Marques, et bra forfatterskap-forfatternavn, men det er et bra navn. Fyren høres litterær ut.

Æsj, Communicatio Forlag. Jeg bærer på et ganske forferdelig og håpløst gammeldags forlagssnobberi, og rynker litt på nesen av Communicatio, som jeg forbinder med ganske kjedelige Trondheimsutgivelser med varierende aktualitet. Det ser for en gang skyld ut til at de har fått til et ok omslag, men jeg merker at entusiasmen for denne boken glimrer med sitt fravær. Dessuten begynner jeg å spekulere i hvor den kommer fra, og den må være en av Kaninens, tror jeg, men det er noe som gnager i bakhodet mitt. Ikke er det noe forlagsstempel, så det er ikke noe jeg har plukket med meg fra de romslige reolene med forhandlereksemplarer på jobben, og jeg klarer ikke å mane frem noe minne om å ha kjøpt denne boken. Likevel, det er noe som gnager, men jeg finner ikke ut av det og slår meg til ro med at det må være en Kaninen har kjøpt. Jeg setter den inn i hylla igjen.

Litt lenger til høyre på Hylle nummer ni står to bind av Stendahls Rødt og Svart, det er vel bare disse to bindene når jeg tenker etter, og jeg blar litt i bind en. På en måte har jeg lyst til å kaste meg på disse, særlig siden Stendhal får såpass mye rosende omtale i The Kindly Ones, men også på grunn av denne, den er såpass tung, merker jeg at det kanskje er greit å finne noe annet.

Og der, nesten lengst borte til høyre, står den utvalgte. Det er en utgivelse fra 1956 på Gyldendal Norsk Forlag i serien (hvis det var en serie, jeg vet ikke) Berømte Kjærlighetsromaner, og boken inneholder tre romaner. Dafnis og Chloë av Longos åpner ballet, etterfulgt av Joseph Bediers Tristan og Isolde. Til sist kommer tittelen jeg ser mest frem til, Goethes Den unge Werthers lidelser.

Gresk erotikk, franske trylledrikker og riddere, og unge, emosjonelle menn på meg noen dager fremover altså

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg advarer;  dette er ikke en suppe for amatører.

I går den dag, torsdag, befant jeg meg på kjøkkenet. Stuen. Det går for det samme. Oppdraget var klart, først skulle det bakes brød, før middagen skulle lages, helst slik at den ble ferdig akkurat til Kaninen kom hjem. Instruksen var klar.

Var instruksen klar? Jeg er litt usikker. Dagen før hadde vi nevnt blomkålsuppe, det var visst til og med jeg som gjorde det, mye på grunn av et noen dager gammelt blomkålhode som okkuperte den midterste hyllen i kjøleskapet. Blomkålsuppe -så godt, så enkelt. Eller? Internett kunne ikke hjelpe meg, det var feil og mangler i alle de ynkelige forsøkene amatørkokker hadde gjort og beskrevet før, og i avsky kastet jeg laptopen i søppelkverna og rullet opp ermene.

blomkål

Så, og her vil jeg advare igjen, her kommer oppskriften og fremgangsmåten. Dersom du ikke er komfortabel med fagtermer som “litt”, “en del”, “det du har” eller “litt for mye” kan du like godt snu nå.

Du trenger:

Blomkål

Smør

Melk

Vann

Mel

Chili

Vitløk

Buljong

Basilikum

Salt

Pepper

Fremgangsmåte:

Smelt litt smør og ta en passe mengde mel og miks dette til en sennepslignende masse i bunnen av en kjele. Spe på med melk til du synes det ser bra ut. Kok opp hvis du vil, det er ikke så viktig. Prøv å ikke svi dritten. Salt hvis du er sugen på tette kronarterier. Ta en annen kjele og fyll den med en del vann. En god del. Sett den på maks varme, og sleng i et par buljonterninger. Det er en grønnsaksbasert suppe du skal lage, så det er temmelig fjernt å bruke kylling eller kjøttbuljong. Figure it out. Om du er så god på kjøkkenet som du tror, har du startet denne kokingen før den mel og melkeblandingen over. Uansett. Angrip det du har av blomkål. Gå løs på den med en kniv, og sleng restene av blomkålens kropp i den kokende buljongkjelen. De delene av blomkålen som ser ut som hjerne tar du vare på, og du kan gjerne legge de i en annen, tredje kjele, og koke disse opp. Kok de en stund, til du tror de har lidd nok. Underveis i all denne kokingen deler du en chili i fire og tar ut frøene, før du hiver de også opp i buljongkjelen. Flå en hvitløk og bruk kniven litt på den også, før du gir den det samme badet som chilien. Til sist maltrakterer du basilikumpotta som står i hjørnet av kjøkkenbenken og skolder noen blader fra denne også.

Henger du med?

Dersom du har fulgt instruksjonene har du nå følgende foran deg:

• Én kjele med halvveis koagulert jevning, gjerne med et sykelig gult lag med snerk på toppen.
• Én kjele med masse døde grønnaker der vannet ser faretruende brunt ut (slapp av, det er helt normalt)
• Én kjele med noen stakkarslige blomkålbuketter

Så. Ta kjelen med de ihjelkokte blomkålstilkene og urtene og sil ut dritten (det vil si alt bortsett fra vannet). Ha det brune vannet over i den samme kjelen igjen -det er ingen grunn til å pådra seg for mye oppvask. Sett denne på rimelig sterk varme, du er nå interessert i å bli ferdig med hele greia, og ha i jevningen. Rør gjerne litt i denne blandingen først, ellers kan det se litt ekkelt ut. Ser du? Som et mirakel har det diarefargede kryddervannet og den sykelig gule jevningen blandet seg, og nå ser det hvitt ut! Det ligner på målsetningen! Når dette koker kan du hive i blomkålsbukettene og la disse få en siste kok. Ikke glem å krydre det nesten ferdige produktet med litt for mye pepper. Det er bedre enn det høres ut.

Og nå, kjære leser, kjære kokkespire, er tiden kommet for å innse at du har glemt de jævla brødene i ovnen! God fornøyelse!

Forfatteren vil bemerke at han ikke glemte brødene i ovnen; til det er han for dreven på kjøkkenet. For dere strebere derimot, er dette scenarioet mer enn sannsynlig, og forfatteren inkluderte dette kun som en beroligelse: det kan skje den (nest) beste. På tross av alt -suppen blir veldig god.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende